Uncategorized

Gå til kjæledyrhunden min 101 miles (dag 5)

Når jeg blir for varm, vil mutten min bære vottene mine for meg. Jeg har ikke noe imot siklingen; De er et gammelt par fra mål som bare brukes til løping.

Ess har også vært kjent for å bære hatten og nøklene mine (når den er festet til en stor snor eller avgjørende kjede). Det er gunstig å eie en retriever om våren og høsten når du aldri kan være sikker på om det er for varmt for hansker eller for kaldt å gå uten.

Vi kjørte en tidsbestemt 6-mil løp i 57:53, og gikk deretter i totalt 6,03 mil. Målet var å holde det under en time. Vi klemte et flott 9:35 tempo for mye av løpet – ikke for fort.

Mine dvelende ankelsmerter fra en gammel skade krøp opp rundt 4 mil. Jeg vil ikke oppsøke lege fordi jeg vet hva noen lege vil fortelle meg – slutte å løpe.

I dag lurte jeg på om Ace noen gang har noen smerter mens han løper. Som meg ville han sannsynligvis fortsette å si noe. Jeg liker ham alltid nøye for å sørge for at han ikke bremser eller halter. Ofte vil han favorisere ett ben etter smidighet eller spille for mye henting.

Jeg spøker med at kjæledyrhunden min ikke setter noen grenser, at han vil jage en tennisball til han kollapser fra nesten utmattelse. Hans henting av drivkraften er sterkere enn hans sunn fornuft.

Realiteten er at jeg er akkurat som hunden min. Vi vil begge hardnakket fortsette til vi har skadet oss selv.

Jeg må kose meg, eller jeg blir besatt av å følge en treningsplan til tross for hvordan jeg har det. Og det er det verste enhver idrettsutøver kan gjøre. Å løpe for mange miles er en vanlig feil gjort av begynnende løpere – og erfarne løpere – og fører lett til skade eller mental stress.

Å lytte til kroppen min er den beste måten å løpe på.

Og hva en forskjell bare en dag kan gjøre. I går kunne kjæledyrhunden min og jeg knapt fullføre 3 mil. I dag var vi tilbake på banen.

Ess er en god gutt.

April miles: 18.16

Leave a Reply

Your email address will not be published. Required fields are marked *